Språket har en sentral rolle i hvordan menneskehjernen utvikler og organiserer komplekse konsepter. Selv om mennesker og sjimpanser deler opp mot 99% av vårt DNA, finnes det betydelige forskjeller i hjernens struktur og funksjon som bidrar til vår unike kognitive og språklige evner. En av disse forskjellene ligger i området av hjernen kjent som Brocas område, et område som er sterkt knyttet til språkproduksjon hos mennesker.
Hos sjimpanser har dette området en noe annerledes funksjon. Det er blitt foreslått at det heller er involvert i korttidshukommelse, en avgjørende egenskap for mange av sjimpansenes overlevelsesstrategier, slik som å huske hvor matkilder er eller gjenkjenne medlemmer i deres sosiale gruppe. Sjimpanser har dermed mye bedre korttidshukommelse enn oss, men mangler vår evne til å utvikle språk.
Når det kommer til mennesker, bidrar denne nevrologiske "gjenallokeringen" til våre evner for å konstruere og forstå komplekse konsepter, organisere vår egen psyke, og modellere og kategorisere både den ytre (fysiske) og indre (sosiale) virkeligheten. Disse evnene har tillatt oss å bygge sivilisasjoner, utvikle vitenskap, og å skape kunst og kultur. (Les gjerne mer om språk som essensen av vår menneskelighet her:
https://www.0a4.info/post/menneskets-guddommelighe-en-dypere-utforskning-av-rasjonalitet-gud-moralsk)
Nå, la oss tenke oss en hypotetisk rase som er like forskjellig fra oss, som vi er fra sjimpanser, men i samme "retning" med tanke på evne til abstrakt konseptuell resonnering. De ville ha en intellektuell kapasitet som ville få oss til å fremstå så rudimentære som vi anser sjimpanser i sammenligning med oss. Med deres ekstraordinære evner, ville de kanskje være i stand til å forstå og manipulere konsepter som er uforståelige for oss, kanskje til og med transcending tidsoppfatning, manipulere multi-dimensjonale rom, eller forstå universets innerste mysterier på måter vi ikke kan forestille oss.
Men akkurat som vår forskjell fra sjimpanser ikke gjør oss overlegne i absolutt forstand (tross alt, sjimpanser har sine egne unike evner og tilpasninger som gjør dem utmerket rustet for sine miljøer), ville ikke denne hypotetiske rasen nødvendigvis være "bedre" enn oss. De ville bare være forskjellige, med en annen type intelligens og perspektiv.
Vi må, til tross for vår imponerende mentale kapasitet, forsøke å unngå en en alt for antroposentrisk tilnærming. Menneskelige kognitive og språklige evner er utrolig kraftige verktøy, men de er ikke uten begrensninger. De gir oss evnen til å tolke, forstå, og manipulere verden rundt oss på veldig spesifikke måter, men det er viktig å huske at det er mange aspekter av virkeligheten som kanskje forblir utilgjengelige for oss.
Vi har utviklet en rekke mentale kategorier og logiske strukturer for å hjelpe oss med å navigere i verden, og de fungerer ekstremt godt for våre formål. Men det betyr ikke at de nødvendigvis reflekterer virkeligheten slik den "egentlig" er, i absolutt forstand. Dermed, mens vi fortsatt strever for å forstå og utforske verden rundt oss, er det viktig å være ydmyk og klar over disse begrensningene.
I stedet for å tenke på oss selv som den endelige målestokken for intelligens eller virkelighetsforståelse, kan vi se oss selv som en del av en utrolig rik og mangfoldig sammenveving av liv og bevissthet, alle med sine egne unike perspektiver og evner. I denne forståelsen ligger det både en ydmykhet og en beundring for universets utrolige mangfold og kompleksitet.